Cocolympics – Los Roques (Atoll på utsiden av Venezuela)

juni 29th, 2012 by Magnus Antonsen

Internett i Stillehavet var tregt og en glemmesak å legge ut videoer.

Her kommer en av mange småvideoer vi har klippet til. 

Et dykk på Fakarava – En atoll i Stillehavet

juni 22nd, 2012 by Magnus Antonsen

Fra gummibåten faller jeg baklengs ned i vannet. Vannet med sine 28 grader føles avkjølende etter 20 minutter med drakten halvveis på. Masken skylles og tømmes for vann. Vesten tømmes for luft og jeg synker kontrollert ned i dypet. Utligningen av trykket i ørene går av seg selv. Det krystallklare vannet ut mot åpent hav virker uendelig. En mørkeblå, men samtidig klar farge brer seg. Under meg er det ca. 20 meter dypt, men dersom en ikke visste bedre ville man tro det var mye mindre. Mot land strekker revet seg nesten fra havoverflaten og ned mot 30 meter.

Overalt er det fisker i forskjellige farger. Mange av fiskene går i stim og plutselig får stimen av fisk rundt meg en veldig fart. Slik en ser dersom man kaster en stein på småfisk som ligger rett under overflaten. To store tunfisker på ca. 20kg dukker opp, om de fikk seg middag i angrepet vites ikke, men at de er klare for nye angrep synes tydelig.

Dykkerguiden peker mot en enslig blacktip hai, mens alle i gruppen viser meget lite interesse for haien. Så bortskjemte har vi blitt, er ikke haien av en ny type, spesielt stor, eller meget nærme er det ingen som løfter et øyenbryn. I alle fall ikke etter gårsdagens dykk hvor vi lå på 30 meters dyp og speidet på hundrevis av gråhai som svømte frem og tilbake i strømmen, kun en meter ifra oss. Noen av haiene hadde tydelige sår etter angrep fra tigerhai, andre hadde en eller flere Los fisker svømmende med seg. Disse losfiskene er ute etter gratis transport og har en sugekopp oppå hodet. Slik henger de seg på større fisker som f.eks hai.

En skilpadde kommer rett mot oss, det er tydelig at den ikke har latt merke til oss til tross for boblene vi lager. Ganske nærme kommer den og bare 2meter fra meg oppdager den oss. Til min store overraskelse svømmer den ikke av sted, men rolig brekker av til siden. Skilpadden har følge av flere små fisker og svømmer på en utrolig elegant måte. Selv om den er innenfor siktavstanden er det snart ikke mulig å se den, da den går i ett med revet.

Under et overheng i revet ligger 2 white-tip reef shark på ca 2.5meter. En av de få haitypene som kan ligge stille på bunnen og allikevel få oksygen. Samtlige dykker ned og på tur tar vi på haien. Kjenner på halen og fremover mot midten av haien. Det føles som å ta på sandpapir. Det er visstnok en gravid hunn og vi stopper mens leken er god J En herlig opplevelse.

Barracudaer har svømt rundt oss under hele dykket. De litt mindre i stim, de større svømmer ofte alene. Jeg holder meg et godt stykke fra revet, dybden under meg er kanskje 15 meter og over meg rundt 25.  Hele tiden beveger jeg hodet fra side til side, men ser mest utover. Djevel Rokker, eller Manta Ray blir digre, og det skal være muligheter for å se disse fantastiske fiskene tråle vannmassene etter små organismer. Det er ikke bare manta en kan være heldig å se, men også sverdfisk, månefisk og tigerhai. Dessverre dukker ingen av disse opp på dette dykket, men spenningen er alltid der hver eneste gang jeg vender blikket utover.

Sikten begynner å bli dårligere foran oss, samtidig øker strømmen. Vi er på utsiden av atollen og det går mot fjære. Vannet går ut av atollen og trekker med seg sand og gjør sikten dårligere. Vi snur tilbake mot båten. Pulsen er lav, og selv om jeg har vært under vann i 30 minutter på større dybde, viser barmåleren over 100bar.

En type grooper jager vekk to mindre fisker og tar plassen deres. Årsaken er tydelig. Den ønsker å få vekk lus, noe pussefiskene mer enn gjerne utfører – De trenger middag.

Lyden av noe kjent dukker opp. En høyfrekvent, men svak lyd kan tydelig høres. Etter hvert blir jeg vant med lyden og dykket fortsetter. 3 store stimer røde fisk på ca. 1 kg, som jeg aldri har sett før svømmer foran oss. 3 andre fisker på samme størrelse søker tilflukt i stimen.

Den høyfrekvente lyden føles sterkere og sterkere, i starten uten at vi legger merke til det. Jeg ligger helt stille i vannet, mens jeg holder pusten. Ja, lyden fortsetter å bli sterkere. Og DER! DER er delfinene! Jeg forlater revet under meg og svømmer ut i det blå. Mot delfinene. Det er 3 grupper delfiner, flere av dem med unger. De svømmer lekende i overflaten. Den ene gruppen kommer mellom sola og meg å lager en silhuett. Det er vanskelig å beskrive synet med ord.  Utrolig vakkert er det i alle fall. De høyfrekvente lydene fortsetter, og man lurer på hva de snakker om. Sakte forsvinner delfinene ut av syne og jeg vender tilbake til revet.

Fisker med pigger i hoder, fisker som kan suge inn vann slik at piggene som vanligvis ligger langs kroppen, stikker ut som en eneste stor rund spikermatte. Ensfargede grønne murener eller murener med prikker eller striper. Småfisker i gult, sort og sølv, med en veldig lang nese. Fisker som ser ut som de har glassøyer. Mange fisker ligner på hva et barn ville tegnet om det fikk et ark og tegnestifter.

Nok en merkelig skapning kommer mot oss. En diger grønn Napoleon fisk.  Det finnes mange av disse på revet og her er de større enn jeg har sett noen andre steder. De ser ikke særlig smarte ut, men tøffe det er de. Flere ganger så vi Napoleon fisk jage bort større haier når det var mat i sikte.

Langt uti det blå ser jeg bobler. Boblene er sikkert 40 meter unna. Sakte men sikkert svømmer noen andre dykkere forbi oss, tydeligvis med håp om å se Manta langt der ute i det blå.

Tauet vi fortøyde dykkerbåten dukker opp. Jeg kikker på dykker computeren, 58 minutter. Barometeret viser 50 bar. Enda vi fortsatt har noen minutter igjen av bunntiden, velger vi å svømme opp til 5 meter hvor vi tar et sikkerhetsstopp i 3 minutter. Vanligvis kan jeg kjede meg litt i disse 3 minuttene, men her nede kan man bruke tiden til ettertanke. Stadig ser man ting over og under vann, som man har drømt om å kunne gjøre/oppleve.

Drømmen er kanskje i ferd med å synke inn i sinnet, det er på tide, da jeg nå har vært på tur i snart 1 år.

En siste tanke kommer før jeg når overflaten – Dette blir ikke siste dykk i Stillehavet!

Paradis i Stillehavet!

juni 17th, 2012 by Magnus Antonsen

«Her er det utrolig flott, bare å glede seg» var det siste Martin skrev på fjasboka før jeg dro fra Oslo. Har fikset meg plass i cockpit siste stykket på Air Tahiti’s turbo-prob fra Tahitia Faa’a til Nuku Hiva. Temmelig nøyaktig 26 flytimer (ekskludert transfertid ved mellomlandinger) og 16.000 kilometer etter avgang Oslo dukker Nuku Hiva opp i horisonten, midt i ett intenst blått hav.

Kjell Alban til rors i det vi fikk 31 knops motvind

Dorado på 15kg - en lett match for AB Crew

Av utseende kan øya som nærmer seg best beskrives som en kombinasjon av en kulisse til «Lost» og spillet «Myst», men bland inn litt Sveitsisk alpelandskap og en dæsj Gudbrandsal midt på øya. Klipper som stuper ned i skummende hav, tett jungel, furuskog (!), kokospalmer, dyrket mark og ørkenlandskap. En og annen seilbåt. Ubeskrivelig flott, ubeskrivelig langt hjemmefra.

I havnen i Taiohae sitter en blid med slack gjeng. Et resultat av Karibisk rom blir jeg fortalt. Jeg er fortsatt delirisk over omgivelsene ved mitt første møte med Armatura Borealis. Båten er større enn ventet, særlig under dekk. Og har ALT man måtte trenge om bord. Ikke dumt å komme til dekket bord!

Med ett 1 uke gammelt dykkersertifikat fra Drøbaksundet i baklomma bærer det rett på dykketur med Magnus og Martin. Rett ned på 30 meter, god sikt, rått undervannslandskap og hammerhai. Priceless!

Påfølgende bedre middag på Nuku Hiva Pearl Lodge med Alex, Magnus og Martin. Forrett bestående av 3 ulike sorter foie gras og hovedrett biff. Magnus fikk merke at konseptet «medium rare» ikke har kommet til Nuku Hiva enda, ellers upåklagelig. Deretter blir vi kjørt hjem av kelneren mens det fortsatt er andre gjester igjen i restauranten. Man har ikke dårlig tid i Stillehavet.

Dagen avsluttes på dekk med litt Whisky i måneskinnet. Det er fint å være på seiltur gitt!

Vi snakker tross alt om Fransk territorium så litt byråkrati må til på morgenkvasten. På en politistasjon (Gendarmerie) på størrelse med en pølsebod blir jeg etter litt gestikulering oppført i de rette registrene (det holdt ikke med grensekontrollen på flyplassen).

Inngangen til vår første atoll - Endel strøm

Turen går videre til ‘Ua Pou 3-4 timers seiltur sydvest for Nuku. På den korte turen over inntreffer den ene stillehavsklisjeen etter den andre. Delfiner rundt lekende rundt baugen på båten. Tropisk fisk på kroken. Betydelig mer styr med fisk enn hva man skulle tro; seil ned, baugen mot vinden, frem med diverse utstyr for å håndtere «dyret». Dette gjøres dog med eleganse, alle (unntatt meg) vet akkurat hva de skal foreta seg når, som et velsmurt maskineri. Ellers litt sjøsyk i det som for meg fremstår som grov sjø, men som Magnus omtaler som flatt hav.

‘Ua Pou er like spektakulær som Nuku, men på en annen måte. Særlig sylspisse topper på opp mot 1.000 meter omgitt av tåke-dotter utpeker seg. Vi snakker ikke fjelltopp i norsk forstand, dette minner om 5-6 spiker som står rett opp av landskapet. De litt mer kreative vil kunne dra parallell til en kroppsdel unik for menn. Vi ankrer opp ved Hakatehau.

Kandidat i bartekonkuransen

Dagen etter er det surfetur med Alex og Robert. Dette krever at vi skaffer transport, noe som skal vise seg å bli et halvdagsprosjekt. Etter å ha snakket med den ene imøtekommende og hyggelige fastboende etter den andre får vi napp. Den lokale læreren ringer etter sin sønn som tar oss med på en kjøretur på det som fremstår som stier og ikke veier. Etter litt om og men og frem og tilbake ender vi med å teste bølgene i «Shark Bay». Azurblått hav, grønne fjellsider og heldigvis fravær av hai.

Anker opp og snuten mot Tuamotus og de ultimate Sydhavsøyer (med stor S). Solnedgangen i det sørlige Stillehavet overgås nesten av stjernehimmelen som er magisk. Jeg lar meg fascinere veldig av at gode gamle Karlsvogna er opp-ned (etter litt vin).  Været er upåklagelig, bølgehøyden midt i Stillehavet som på Mjøsa.

Morgenstellet foregår hengene i badestigen etter båten i fart, på 5.000 meters dyp. En ganske kul opplevelse. Får relativt rask napp av en Dorado, lokalt kjent som Mahi-Mahi og ombord best kjent som mongo-fisk. Som navnet beskriver et interessant utseende, både i kroppsfasong og ikke minst farger. Dyret er svært, Martin må ut i vannet for å få den opp, fisken og Martin er om lag jevnstore. Det blir naturligvis mongo-fisk til middag, filetert av Magnus og kokkelert av Kjell og Robert. Fantastisk godt!

Også kandidat i bartekonkuransen

Halvveis til Tuamotu blir det skikkelig møkkavær. 5-6 meter høye bølger og sterk kuling. Storm i jævlig stort vannglass føles det som. Middag blir av naturlige årsaker DryTech, ikke lett å kokkelere når veggene gjør bedre nytte som dørk. Natten kan oppsummeres som ufordragelig.

Et av mine favorittbilder fra denne hjemmeside oppdateringen

Været roer seg til morgenen, i 9-10 tiden dukker den første atollen opp i horisonten. Høyeste punkt på Kauehi er palmetrær, det tar kort tid fra de dukker opp i horisonten til man står på land. På avstand kan atollen se litt ut som Hvaler eller Koster med lave grønne rygger og sand som på avstand kan minne om svaberg.

Helt naturlig

Som sagt... helt naturlig

En atoll består av en lagune omkranset av korallrev og koralløyer som kalles motus. Dette er gamle vulkanøyer som har sunket i havet, kun korallrevet som tidligere omkranset vulkanøya gjenstår. For å komme inn i atoller må man gjennom et såkalt pass som er eneste stedet det er mulig å passere med båt. Det er også det eneste stedet der vannet kan passere inn og ut ved høyvann og lavvann. Passet på Kauehi er ca. 200 meter bredt og 20 meter dypt mens atollen dekker 300 kvadratkilometer. Det er med andre ord fryktelig mye vann som skal gjennom et trangt pass, det er derfor sterke malstrømmer i passet som i følge guidebøker har tvunget mang en seilbåt opp på revet.

Med Magnus til rors, Alex i baugen, Kjell i toppen av masten og Martin og Robert foran i gummibåt kommer vi oss greit gjennom.  Det som møter oss ser ut som det drøyeste postkortet, uansett hvor man snur seg. Synet kan rett og slett ikke beskrives bedre. Vi ankrer opp ved en «motu» uten verken båter, hus eller andre tegn til mennesker i sikte. Det som derimot er i sikte er krystallklart vann, sikten er ca. 30 meter under vann og testes i en snorkletur ved inngangen til passet. Til middag har Robert og Martin disket opp «Polynesisk Fiske-wrap».

Magnus starter påfølgende dag med å spre fiskeblod under vann til haienes store begeistring. 6-7 hai kommer som undervannstorpedoer mot fisken Magnus har harpunert, de er hissige. Etter å ha konstatert at hai er aggressive dyr og har skarpe tenner legger vi ut på dykking på utsiden av atollen. Synet er spektakulært, revet heller bratt ned mot 40 meter, deretter går det bokstavelig talt loddrett til 1.500 meter. Korallene er enormt flotte i det krystallklare vannet, horder av fisk i alle former og fasonger. På vei tilbake gjennom passet går vannet fortere ut enn båten går inn, Robert og jeg settes derfor i land for å få båten til å gå raskere enn strømmen. Mye krefter i sving.

Blacktip shark på kroken!

Å fiske hai var det neste som sto på menyen, med en fisk på 3 kg og AB sine største kroker gikk det ikke lang tid før en blackfin shark beit på kroken. Vi slapp stakkaren uti igjen, når bildene var tatt.

Cuba Libre og Frogners beste

Martin har brukt dagen til å klekke ut en forretningside som presenteres for resten etter litt rom, whisky og vin. Han skal lage seilbåtvinsjer som også fungerer som kombinert Champagne-kjøler, garantert en innertier i Troppan og muligens også et lite marked i Smögen.

HELT vindstille i atollen

Etter litt dykking og gummibåt kjøring mellom et par Robinson-Crusoe øyer går turen videre på tvers av atollen til landsbyen på Kauehi. Dette foregår «innaskjærs», men tar likevel 2 timer noe som forteller litt om størrelsen. Været er vanvittig, knallblå himmel og fullstendig speilblankt vann. Kjell knipser facebook profilbilde til alle sammen etter tur. Høy Cuba Libre føring.

Kjell i toppen av masta

Kvelden tilbringes på jentebåten «Flow» fra Oslo som også ligger til ankers. God steming!

Masse liv rundt båten

Dagen etter blir brukt til å utforske landsbyen. Som i Marquesas er folk utrolig utadvendte og blide, det er ikke mange steder i verden det er normalt å håndhilse på fremmede på gaten! På tur inn i kokospalmeskogen møter vi hogstmannen Paul som jobber med å høste kokosnøtter. Utrolig flott fyr, vi får uoppfordret og til tross for språkforvirring full opplæring i kokosnøttens tre vekstfaser og får smaksprøver fra alle faser. Veldig allright.

Kopra - Fremdeles en handelsvare

Rolig kveld på båten, jeg lagde spaghetti a la nudler.

Turen fra Kauehi til neste atoll Fakarava (uttales fu*k-i-ræ*a) er grei og gjøres unna på 5-6 timer. Litt lav solfaktor og en flott rødfarge blir derfor unnfanget på turen. Fakarava er verdens nest største atoll og har verdens bredeste pass. Passeringen går problemfritt. Til tross for atollens størrelse er ikke hovedstaden Rotoava noen verdensmetropol. Litt overraskende færre båter til ankers enn på Kauehi, 2-3 restauranter og noen «pensions». Og naturligvis sydhavs «looken» med palmer og hvite strender.

ENDELIG dykking slik man bare ser på TV!

Middagen blir inntatt på en interessant kreasjon av det som best kan beskrives som et gatekjøkken. «Matsalen» står på grunnmur med bøleblikktak uten vegger, mens kjøkkenet er lokalisert i en van som kommer kjørende. Entrecôten var upåklagelig (noen hvisker at det er hund), som alltid hyggelige folk. Vi rusler videre midt i svarte palmenatten (ingen midnattssol her, heller ikke gatelykter) og kommer etter et par bomturer til Havaiki Pearl Guest House. Stilig sted som minner mer om et boutique hotell enn et pensjonat der vi dundrer på med den lokale punsjen som er en variasjon av Maitai. Som seg hør og bør i Stillehavet blir vi kjørt hjem av eieren av stedet, denne gang i en skolebuss laget av treverk.

Havaiki - Idyll

Viktig med nok paraplydrinker med frukt

Dykkingen på Fakarava er noe helt utenom det vanlige. Hele gjengen dro på dykketur i passet der det var så mye hai at det ikke var mulig å telle. Vil anslå at vi i løpet av et dykk 40 minutter så 200-300 hai i tillegg til både tunfisk og baracuda. Fortsatt 10 fingre og 10 tær!

Betong under beina - Ankommet Fakarava

Gjengen samlet på Havaiki

Egen skolebuss til hjemtransporten

Havaiki har blitt den nye favoritten der både middag og lunsj inntas. God mat, gode drinker og Wi-Fi er popis. Dagene på Fakarava går ellers til fotball med de lokale, ut og spise med «Flow» jentene og boklesing. Og et par halv-fiendtlige runder med «Risk».

Skrevet av Karl Petter – Takk for innlegget

Kjell i nok en fortvilet runde i RISK

Kjell i nok en fortvilet runde i RISK

Magnus: På vei over hit brukte vi den største blekkspruten vi har, og vi har aldri fått fisk på den. Vi gikk i 7.5 knop og da beit det på en virkelig rugg! Selv om motoren allerede var på, og vi fikk båten opp mot vinden nesten med en gang, gikk vi nesten tom som sene. Aldri har snella gitt fra seg en slik intens lyd. Dessverre kan den ikke ha hengt så godt på, for da vi fikk begynt å dra inn senen, så var det ikke lengre fisk på kroken L På utsiden av Cartagena fikk vi yellowfin tuna på 35kg, dette var et HELT annet kaliber….  

Vi får aldri vite hva som beit på.( Til info: Bluefin Tuna og Blue Marlin blir 600-700kg  )

Sola på vei ned i Stillehavet

Minutter senere..

Marquises – Nuku Hiva

juni 16th, 2012 by Magnus Antonsen

Roadtrip for the boys!

Det gikk ikke lange tiden før vi skjønte at denne øya ville best bli utforsket med bil. At de bare leier ut kraftige 4 hjuls trekkere som Toyota Hilux fant vi tidlig ut årsaken til. I 09 tiden på var alle klare og bilen var i boks. Etter en misforståelse (språk og tilfeldigheter) ender vi opp med å sette oss inn i Hiluxen vi mente vi hadde leid, starter motoren (nøkkelen står i fra før) og er klare til å suse i vei. Da kommer en stor mann(de fleste karene er her litt større og litt høyere enn en gjennomsnittlig Nordmann) bort til bilen og sier rolig at «Sorry guys, but this is my car». Etter en god latter fra alle involverte får vi satt oss i rett bil og starter det som skulle vise seg å bli en lang, men fantastisk flott dag.

Nuku Hiva - Sikker havn for båter i åresvis

Ikke bananslang - Fra den frie naturen!

Slik var utsikten nesten hele turen

Med Magnus som sjåfør starter turen opp i fjellene. Veiene er gode, men veldig svingete. Etter hvert kommer vi til det første utkikkspunktet, et utrolig flott skue. Herfra kan vi se alle båtene som ligger i «byen» på Nuku Hiva, fjellene og et utrolig frodig landskap.

Dyreelsker med konebanker bart!

Planen var å kjøre mot flyplassen, men å svinge av lenge før dette å følge det som skulle vise seg til tider være traktorvei. Kartinformasjonen var mildt sagt elendig og vi visste ikke før lang tid var gått at vi måtte være på rett vei. I 4×4 HI, snirkler vi oss igjennom det som best kunne minne om Norsk granskog. Høye bartrær, tett i tett. På veien møter vi kuer som nektet å flytte seg, villgeiter og Martin får tak i en liten geitekilling til morens store fortvilelse.

Martin og Robert startet tidlig på dagens roadtrip en konkurranse i hvem som først så en hest. HEST!, HEST! HEST!, etter å ha blitt enige om 11-11 ble det aldri noen enighet om hvem som hadde hvor mye poeng og ofte ikke heller hvem som faktisk så hesten først.

Veien ble bare dårligere og dårligere, mens vi navigerte oss sakte igjennom skogen. I 4X4 Lav, måtte vi flere ganger gjøre gjentatte forsøk og det var nok en del i bilen som trodde at nå var det ikke mulig å komme oss videre. Trærne forsvant og vi befant oss på en fjellvei med en utsikt som er vanskelig å beskrive. Vi snirklet oss på utsiden langs fjellet og oppå åskammen. Vei som dette er sjelden kost også for vi som er født i et fjelland.

På veien så vi en banan stokk på en palme, som Robert fikk kappet ned ved å stå på skuldrene til Martin.

Endelig var vi inne på hovedveien som er sponset fra Frankrike og av god kvalitet. Hastigheten gikk opp fra 0-5kmt til 60kmt og ikke lenge etter var vi på flyplassen. Her var planen å spise lunsj, men det skjønte vi raskt at vi bare kunne glemme, her fantes ikke noe slikt. Enten måtte vi snu eller kjøre inn på grusveien som fortsatte rundt øya.  På grusveien plukket vi kokosnøtter, mango frukter, brødfrukt, lime og masse annet godt. En herlig opplevelse, det å plukke slikt vilt i naturen og følelsen av det å være på langtur dukket opp igjen.

Høsting av mango - 3 dager senere var de modne

En guttedrøm går i oppfyllelse for Robert

Nordsiden av øya består mest av noe lavere terreng enn resten, samt mange små og store bukter med hvit korallsand og masse kokospalmer. I hver bukt var det noen få småhus og det syntes der å da som et paradis å bo i.

Nei Alex, det er IKKE noe surfebølger på stranden

Fjell - Blir ikke så mye av der fremover

I 17 tiden nådde vi landsbyen på andre siden, bare for å finne ut av restauranten ikke åpnet før om 2 timer! En sulten gjeng var i 19 tiden tilbake i Nuku Hiva «City» fra og ventet på pizza.

Bør ikke bomme med mer enn en meter på disse veiene. Stup på 200meter rett ned

Veiene var til tider mye værre enn dette

Neste dag ble bilen levert og han som eide bilen var overrasket over at det var så mye søle på bilen og lurte på om vi hadde kjørt på den dårlige veien på nordsiden. Nordsiden sa jeg, der var jo go veien, vi kjørte traktorveien på østsiden, og der var det mye søle. Fyren ristet på hodet og sa at DEN veien hadde han aldri kjørt.

Sola går ned - Gutta er sultne

Solen sto høyt på himmelen da Robert, Martin og Magnus bestemte seg for å ta et dykk for å se etter Hammerhai. Øyas eneste dykkersenter, som nå kun tok på seg oppdrag for TV/spesielle oppdrag, fortalte oss at vanligvis var det en del hammerhai rett ute ved inngangen av bukta vi lå i. Vi var ikke mer enn akkurat kommet til bunnen på ca 30 meters dyp da vi så en diger hammerhai på 3.5meters lengde gli forbi oss på ca 10 meters avstand. Fantastisk! (Nå 1 måned og flere hundre haier senere er dette fortsatt den største vi har sett). Vi så også flere andre hai, og gledet oss enda mer til det krystallklare vannet 4 døgns seiltur lengre sør.

Dingyen vi kjøpte for 1500kr i Shelter Bay Marina døde for alvor og ble gitt bort til en lokal, som håpte i det lengste han skulle klare å fikse den.

Typisk for Marquises - Vakkert

Vi fikk et tips om å ta AB til nabo bukten, hvor det skulle være meget god ankring og flotte omgivelser. I tillegg skulle det overraskende nok være mulig å fylle rent drikkevann. (Det gikk nemlig ikke hvor vi lå).

Etter en flott innseiling til denne bukten, var vi 3 timer senere var vi ferdig ankret opp i en bukt beskyttet for vind og bølger fra absolutt alle kanter.

Dra dingyen opp elva for å fylle vann og for en vakker tur!

Flere hundre meter høyt vannfall i bakgrunnen

Bad i rent ferskvann - Lenge siden sist

Alle untatt Alex (som valgte å surfe) dro frem machetene og dro innover til et vannfall 5-6 kilometer. Dette ble en kjempeflott tur. På veien inn traff vi de 2-3 familiene som bodde der. De viste frem bilen sin, til vår store forundring da vi visste at det ikke var bilvei ned fra fjellene rundt. Det viste seg at det var 2 biler der og totalt 500 meter vei! De høstet kokosnøtter og brukte bilene på denne korte strekningen. En annen ting som overrasket oss var at det fantes ferskvanns reker i elva. De lokale viste frem rekene og redskapene de brukte for å få tak i rekene. Med spyd tar spidder de en og en reke, spørs om ikke Røkke hadde slitt med sin suksess her :)

Vi kom opp til vannfallene og fikk tatt et velfortjent ferskvannsbad. Rompa bar!

2 dager med surfing – Visstnok var det endel tigerhai i området :)

3200 Nautiske mil fra Galapagos til Nuku Hiva – Fransk Polynesia

mai 29th, 2012 by Magnus Antonsen

Seilasen «over» Stillehavet..

Nøyaktig kl 17.00, 5. mai var ankeret tatt opp og vi var nå klare for den 3200 nautisk lange seilasen til Marques øyene. Bortsett fra ny dynamo, en kjøle som virker og litt frist frukt, så hadde vi ikke kjøpt  eller gjort noe på Galapagos. Vi skal klare oss en stund på det vi har om bord. På veien bort fra Galapagos fikk vi følge av en stor flokk med delfiner som vi antok ønsket oss lykke til på reisen. I følge noen vi snakket med, skulle det være skummelt farvann som ikke var helt kartlagt, så vi holdt oss langt unna disse områdene og gikk nesten rett sør. Det var en veldig god følelse å være i gang, litt annerledes denne gangen, helt sikkert fordi vi har gjort dette før. Over Atlanteren. Større ro, og mer kontroll på hvordan alt skulle være om bord.

Avreise Galapagos

Bananer i lange baner

Dag 1: Rundt Galapagos er det ofte veldig lite vind og vi regnet med å bruke motor minst et døgn for å komme inn i passatvindene. Dette viste seg å stemme. Hele dag 1 kom vinden like fort som den forsvant, av/på med motoren. Takket være medstrøm klarte vi allikevel 150nautiske.

Dag 2: Hele natten hadde vi seilt bra, men når klokka ble 03.00 kom virkelig god seilvind og strømmen økte til 2 knop!! Over grunnen lå vi i 9 knop og tilslutt klarte vi å seile oss inn til ny rekord med 190 nautiske sjømil på 24 timer! Robert forsøkte å lure seg unna bursdagen sin, men han ble avslørt. Bursdagsmeldingene tikket inn på satellitt telefonen.  Mannskoret «Armatura Borealis» fremførte bursdagssangen. En flott dorado bet på kroken for første gang siden Atlanteren og sammen med Dorado nummer 2 ble de dagens middag. I anledning Roberts 28 års dag ble det servert «3» retter. Ananas til forrett, fiskesuppe til hovedrett og en liten sjokoladebit til dessert.

Dag 3: Nydelig og stjerneklar natt. Karlsvogna ser vi nesten hver natt når vi kikker mot nord, men i motsetning til hjemme er den her opp ned. Vi klarte 200 i løpet av 24 timer!! Det er igjen ny rekord, og denne kommer nok til å stå en stund. I tillegg fikk vi ytterligere 3 doradoer.

Kjell og Alex drar inn fisk

Dag 4: Solnedgangen var antagelig den flotteste så langt siden AB la ut fra Arendal 1.august 2011. Litt etter kl18.00 går solen ned, da er det alltid en meget avslappet gjeng om bord som i noen få minutter er helt stille. Mange fine tanker kommer og det er en fin «avslutning» på dagen. Vinden forsvant nesten helt, kun 6-8 knops vind og sjøen roet seg betrakting.

Sola går ned i Stillehavet

Bananene gikk fort

Dag 5: Morgenrutinen er å sende vår posisjon til Bjørn Anders via satellitten, da dette er gjort er det frokost som alltid inkluderer en banan eller to fra bananstokken vår. AB seiler i bedagelige 5.5 knop med 5-9 knops vind, noe som er meget bedagelig da vi fra før har 2 knop medstrøms. Havet har nesten lagt seg helt. Det er lørdag og planer om et glass vin eller to til maten. Martin og Magnus fylte opp vanntankene med det vi har på dekk av reservekanner og fylte opp dieseltankene med reserven der. Vi fikk også vasket dekket og områdene rundt der kannene hadde stått, da en eim av fordervet blekksprut/flygefisk de siste dagene har begynt å bli plagsom. Totalt klarte vi 135 NM. Dagene begynner for alvor å gå i ett. Planer om hvordan vi skal feire 17mai om bord begynner å ta form.

Dag 6: Nesten vindstille, ingen strøm til å hjelpe oss og båten vaier fra side til side. Konstant støy fra rigg, mast og seil. Fikk lastet ned en Grib fil (værmelding) via satellitt, noe vi har hatt problemer med før pga en dårlig ledning. Etter en del timer med motor kunne vi igjen ta ut genoaen å seile mot Marques. Hver natt ser vi det vi antar er venus/mars stå i vest. Hvilken planet det er får vi finne ut av etter hvert. Sirkeltrening har begynt om bord. Merkes godt etter lang lang tid uten noe særlig med aktivitet. 140 NM

Dag 7: Passerte 1/3 til Marques i dag på 6 dager og 22 timer. Totalt for dag 3=147 NM. Vinden økte og det ser ut som den er stabil i dagene som kommer. Flygefiskcounten vår for turen er oppe i 31 siden avreise Norge.

Dag 8: Siste banan fra bananklasen ble tatt til frokost. 148NM. Vaskedag om bord- Dass, kjøkken, cockpit og pussing av stål – Nå skinner skuta

Dag 9: 150NM. Rolig dag – Fiskemiddag nr 6 på 9 dager. Nydelig måltid laget av Martin. Kjell tettet dassen og det ble visstnok en mindre behagelig opplevelse idet en bølge la AB godt over på siden.

Går fint å ligge bak båten selv i 7-8 knop

Slik hadde vi seilene siste uka

Dag 10: 17 mai!!!! (150NM) i tillegg er vi akkurat halvveis fra Galapagos til Marques. Champagne, potetsalat, spekemat og selvfølgelig norsk aquavit. Hvem som hadde vakt var til tider litt usikkert, men vi suste uansett av gårde i 7 knop, mens regnet høljet ned. Senere kom solen og speilet seg i havet resten av dagen.  Mange telefoner til venner og kjære i løpet av dagen. Samtlige savnet Norge litt ekstra akkurat denne dagen. Vi har et lite håp om å klare turen på under 20 dager totalt, men får nok ikke nok vind til det ser det ut som. Uansett 1600 nautiske mil på 10 dager er vi godt fornøyde med. Vi avsluttet dagen med å bruke opp det vi hadde av pyroteknikk om bord, som fulgte båten når vi kjøpte den. Røyk/Flaires/Raketter. Vi kjøpte selvfølgelig en ny sats med pyroteknikk før avreise Norge.

17mai feiring ombord

Stemningen er på topp!

Champagne - Hjelper på humøret!

Vårt fyrverkeri

Sier det meste om 17mai ombord

Ingen nød - Bare nordboere på tur

Dag 11: Litt dagen derpå følelse. Vinden kommer nå rett bakfra. Alex skal ha all ære for å ha ordnet et seiloppsett som er mye bedre på platt lens enn det vi har hatt før. Ved bruk av spinnaker bommen på genoaen slår seilene veldig lite, til tross at båten krenger fra side til side. Samtidig får vi utnyttet seilarealet godt med storseilet ut på motsatt side. 160nautiske med relativt lite vind sier sitt. Dette blir nok løsningen de neste 9/10/11 dagene vi har igjen. Spinnakeren er klargjort med ulltråd for å få den opp på enklest måte. Kanskje vi forsøker dette i morgen.

Dag 12: Lite vind – Vindgeneratoren sluttet til å med å snurre for første gang siden vi kjøpte den. Sterk sol. Ikke ofte det er flere under dekk enn over. Lesing, Risk, film, bading og soling. Vinden økte utover dagen og vi klarte tilslutt 132 NM. Grytelokket til den store gryta gikk over bord ifm oppvasken, ikke første gang vi mister noe i den forbindelse og neppe siste. 43 Flygefisk totalt.

Dag 13: Det er litt uvant, det å seile med alle lukene åpne, ute på det store havet, dag og natt. Men slik har vi hatt det i 4 dager nå. Ikke noe vannsprut opp på dekk i det hele tatt. Frisk luft inn på lugarene og i salongen. Akkurat som å ha vinduet åpent om natta hjemme om sommeren, bortsett fra at vi ikke engang bruker laken over oss. Dag 13 ble den store spinnaker dagen. Under instruksjon av Alex fikk vi opp spinnakeren, selv om bare småting skilte fra hvordan vi selv gjorde det i Atlanteren. Spesielt lærte vi en god teknikk for å få ned spinnakeren om det plutselig begynner å blåse mye. Det andre vi lærte var at vi ikke fikk noe større fart med spinnakeren enn det vi hadde med splittede seil, i tillegg er det mye styr. Kanskje ble dette andre og siste gang vi tar i bruk spinnakeren på denne båten. Kjell (Aka: Kjell Alban) telte 26 stjerneskudd i løpet av sin 2 timers nattevakt. 137 Nautiske.

Spinnaker Alex

Dag 14: Ny grip lastet ned, ser ut som vi får stabil vind de neste dagene. Ikke mye, men i allefall litt mer enn vi har hatt i det siste. Hadde «tomme» batterier og ladet hele natten, passet jo bra da det nesten ikke var vind. Maskinen på 1200 omdreininger. Da lader vi nesten max og bruker lite diesel. Nå har vi 500 liter av 600 på tankene (Pluss vi har brukt 100 som vi hadde på reservekannene). Etter 2 uker på havet så vi den første båten på denne etappen. Tidligere har vi hatt 2 båter på AIS, men de har vært så langt unna at vi ikke kunne se dem med det blotte øye. Stilte klokken 1 time, for andre gang på turen. Er passert 2/3 og vi har kun 960 nautiske igjen. Magiske tall er 120NM per dag= 22 dager, 137NM=21 dager og 160NM = 20 dager. En skål gikk over bord under vask i dag.

Dag 15: 149 NM, vinden kom som meldt. Det vi ikke visste var at den brakte med seg en liten fest. Kanskje er det for lett å seile over Stillehavet eller om det er andre årsaker vites ikke, men stemningen ble, etter noen glass vin til maten og noen cuba libre, relativt god. Det er tydelig at vi nærmer oss land. Store og små planer ble lagt, mens vi hver time kom 6-7nautiske mil nærmere målet. Noen tanker går til våre venner i SY Aud, og hvor langt bak oss de er(For 10 dager siden var de 3 dager bak oss).

Dag 16. Etter at oppvasken var tatt på badeplattformen (som vanlig), skulle Alex gå de få meterne tilbake i cockpit. Med begge hendene fulle feilberegnet han slingringen på skuta og mistet alt vi har av sleiver/øser over bord. God vind på starten av dagen, men løyet en del etter hvert. Ny Grib er lastet ned og vi venter at vinden som er meldt kommer i løpet av få timer. Denne dagen fikk jeg oppfylt en barndomsdrøm: Det å harpunere tunfisk fra båten!!! Martin fortalte at han hadde sett bevegelser i vannet med en del blod rundt. Da begynte vi å kikke rundt å så at vi hadde 3-4 tunfisk som svømte noen meter foran båten å jaktet flygefisk. Jeg hentet harpunen og på andre skudd var det treff. En enorm følelse av det å være på Stillehavsseilas kom over meg. Totalt klarte vi 150NM.

Oppvasken på badeplattformen - En daglig rutine

Bluefin Tuna - Turens første!

Dag 17. Nesten ikke vind – Vindgeneratoren står 90 grader på det lille trekket som er i lufta. For første gang siden 1.dag på etappen bruker vi nå motoren til å få litt fremdrift. Samt å slippe at seilene blafrer hele tiden. Under 5 knops fremdrift. Lastet ned grip og det ser egentlig ikke så veldig lovende ut neste 24 timer, men etter det blir det bedre. Nye forsøk på å ta tunfisken som hopper rundt båten, men det ble med forsøket. 125 nautiske ble sluttresultatet.

Martin speider etter flere tunfisk

Nok en dag ombord

Real Turmat - En av vår sponsorer

Land i sikte ?

Dag 18. Dagen fortsatte som døgn 17 startet. Lite og skiftende vind. Vi benyttet anledningen til å stoppe motoren og bade i det krystallklare vannet. Seilene var nesten nede og vi drev av gårde i 1.5 knop. Aldri før har skutesiden vært så full av organismer som klorer seg fast til skroget. Fra vannlinja og nesten 1 meter opp langs siden er AB helt grønn. Heldigvis stoffet vi båten i Shelter Bay Marina i Panama, så under vannlinja ser båten meget bra ut. Klarte 132 nautiske.

Dag 19.  Vi begynner å nærme oss noe som kan kalles land, små tegn på havet tyder i allefall på det. Vi har sett et par fiskebåter, flere fugler og litt mer liv i havet de siste par dagene. Vi er nå ganske sikre på å komme frem mandag 28 mai. Da har vi brukt totalt 21 dager. Bølgene roet seg i løpet av dagen, mens vinden blåste bare mer og mer. En herlig kombinasjon. Klarte 140 nautiske denne dagen.

Dag 20. Dagen startet nesten uten vind, men det kom seg utover kvelden/natta og varte hele dagen. Totalt klarte vi 158 Nautiske. Vi fikk en stor Dorado på kroken, noe som ble godt mottatt om bord. Ikke fått fisk på kroken på nesten 1 uke. Rare greier, ene uka drar vi opp mer enn vi klarer å spise, mens uka etter får vi bare en eneste fisk.

Dag 20,6: Vi er FREMME! På øya Nuku Hiva langt nord i Polynesia. Med et snitt på 6.35knop er vi meget godt fornøyde! Vanker Pina Colada på Magnus som gjettet nærmest med 22 dager ;) Vi stilte igjen klokka og er nå hele 11.5 timer etter Norge! Litt uvant med halve timer i forskjell, men som de reisevante karene vi er, har vi opplevd det før: Afghanistan, Australia og nå her. Det var en spent gjeng som i 4 tiden om morgenen så skyggene av fjellene på Nuku Hiva. Sola sto opp i havet og vi fikk se hvor grønn og frodig denne øya faktisk er. Fjellandskapet er unikt, men et bilde av dette vil nok ikke gi dere lesere samme følelsen som vi hadde når vi så øya for første gang. Det skulle vise seg at 28. mai var en helligdag også her nede (pinse) og ingen ting var åpent. Vi fikk en liten tur på internett, et par drinker og en VELDIG etterlengtet biff.

Månen – Mars og solnedgang på samme bilde

Nuku Hiva i soloppgang

Vi har allerede seilt halve jorden rundt

Nuku Hiva er kjent for mye hai, det fikk vi sett når de lokale fiskerene sløyer fisk på brygga og hiver uti det uklare vannet langs stranden. Store hai brukte ikke lange tiden på å få i seg nødvendig energi. Det har visstnok vært 2 haiangrep på øya i det siste, men det ser ikke ut til å skremme lokale eller seilere for den del. Vi lå selv i vannet i 2 timer hver for å vaske skutesiden som etter hvert ble helt grønn/grå. Litt action fikk vi også se utpå kvelden, da en tunfisk på hva vi antar er ca 20kg hoppet 3 ganger i noen veldige plask. Spørsmålet er om den jaktet, eller ble jaktet på.

AB på vei inn i den grønne lagunen med de høye fjellene

Det er sikkert flere av dere som husket paret som ble angrepet av en Kanibal for 1-2 år siden. Dette skjedde på øya vi nå er på, og vi håper lykken står oss bi, slik at vi ikke blir middag for hverken hai eller mennesker her nede. For spesielt intresserte kan vi anbefale denne linken: http://www.dailymail.co.uk/news/article-2049910/Stefan-Ramin-eaten-cannibals-Charred-bones-search-missing-sailor.html

Div info: For «en gangs skyld» fungerte de viktigeste tingene om bord. Ingen uflax med hverken starteren, dynamo, gir, rigg, motor eller annet. Vi følte vi fortjente en enkel seilas denne gangen. Ikke minst pga lommeboka. Planen for turen har hele tiden vært å seile over Stillehavet, og avslutte på andre siden f.eks Australia. Det vi nå ser på, er å bruke enda mer tid i øyparadiset i Stillehavet. Det å ha tid til å seile rundt på småøyene og ikke «stresse» med å komme oss til Australia. Kanskje tar vi båten opp på Tahiti og legger den der over vinteren. Dersom vi ikke får solgt den.

AB storkoser seg på Nuku Hiva

Totalt har vi fått 49 flygefisk på dekk og vi har passert 10.000 nautiske mil siden vi dro fra Norge. Kun noen få dagers seilas før vi kan notere 50% av lengden rundt ekvator. Vi er meget spente på den neste hjemmesiden oppdateringen, for vi har ekstremt høye forventninger til de neste 4 ukene. Om ting er like bra som det er beskrevet Lonely Planet bøkene vil vi nok vansker med å gjenfortelle våre opplevelser.

Full fart mot Marques øyene

mai 9th, 2012 by Bjørn Anders Jørgensen

AB har nå mistet dekning på SPOT satelitt sporing, og vil nok ikke få denne tilbake før godt inne i Fransk Polynesia.
Siste posisjon og dato på mini kartet er derfor feil! Hvis du klikker på kartet vil du finne siste posisjon sendt fra satelitt telefon.

AB vil sende posisjonsdata rundt en gang i døgnet og vi vil prøve å holde hjemmesiden oppdatert innen rimelig tid.
Siste oppdatering var fra i morges norsk tid og var 3° 32′ Sør og  92° 45′ Vest.

AB’s redaksjonsavdeling vil benytte anledningen til å ønske Umberto Roberto gratulerer med dagen!
Gratulasjoner har strømmet inn fra alle verdenshjørner på Robert fjesbok-side,
samt at Neptun, Poseidon og Njörðr sender sine lykkeønskninger.
Sikkert derfor gutta rapporterer om mulig ny fartsrekord i dag?

Har fått mye spørsmål angående seilingen etter at jeg kom hjem. Det er nok mange som ser på Volvo Ocean race og ser for seg gutta på Armatura Borealis drar i skjøter og jobber konstant med båten for optimal fart mens bølgene slår over ripa. Hverdagen blir nok ganske annerledes de neste 3-4 ukene på stillehavet! Faktisk ble det mange vakter hvor jeg kun sjekket kurs og vind mens resten av vakten i praksis bare var å sitte og vente på avløsning. Veldig greit med moderne teknologi!

For å illustrere en vanlig dag i cockpit’en på AB har jeg laget en liten videosnutt. 1 time på 2 minutter. De neste 30 dagene blir nok ganskje like, bortsett fra at cockpit’en er befolket av fem brunbarka karer med minimalt av tekstiler på kroppen!

 

Tracker
Lat: -17.535082 Long: -149.569625
Updated: 21-06-2012 @ 14:00
Click map, to view large version
Facebook
Våre Samarbeidspartnere