Eventyr og overdrivelser av Kjell Erik.

Liten aktivitet på hjemmesida betyr ikke nødvendigvis lite aktivitet for mannskapet. Vi får tida til å gå, og har nå vært rundt omkring på Selskapsøyene hvor Tahiti ligger, i godt over en måned. Papeete er det nærmeste man kommer en storby her i Stillehavet, og det er digg med litt byliv igjen etter mye tid til sjøs og på anker i relativt øde områder.

Magnus har nå kastet inn håndkleet etter å ha seilt med skuta si helt fra Norge til Tahiti. Det er jo et godt stykke da og 1 år på tur.

Magnus og Ttiki’en tar en avskjedsdrink med medbrakt Arendals Pilsner.

Da Magnus mønstret av, mønstret Bjørn, faren til Martin, og Gunn og Audun på. De fikk noen fine uker på sydenferie her på Armatura Borealis, og til og med Audun ble brun til slutt. Kvinnelig nærvær på båten over lengre tid førte også til visse adferdsendringer hos resten av mannskapet, sikkert ikke til det værre. Audun og Gunns Hollywood-forlovelse vakte stor begeistring hos Martin og dette ble vel feiret sammen med avskjedsmiddag for Magnus. Gåselever og champagne; det er deilig å feire i Fransk Polynesia.

Audun spiller opp til allsang på framdekket i Papeete Marina.

På Tahiti leide vi bil en dag og kjørte rundt på øya her. Vi kjørte litt oppover en dal, og hadde tenkt å gå inn til en foss like ved. Vi måtte returnere til bilen rimelig kjapt, siden det som ellers ville blitt karakterisert som tøffe gutter syntes det ble litt mye mygg. La meg legge til at alle disse guttene har bakgrunn fra Marinen og kanskje ikke er like vant med å gå tur i skogen. Kjøreturen gikk videre ned til en av verdens mest kjente surfespots; Teahupoo. Selvsagt var det ikke noe særlig bølger da vi var der, men et kjapt søk på YouTube viser hvorfor vi stakk ned hit for å sjekke. Bølga der er et monster!

Robert ser lengtende utover mot bølgeskvulpet på Teahupoo, men alt han ser er en trønder som gjør seg til

Moorea er naboøya til Tahiti, og dit stakk vi for atter å finne ro i sjelen etter litt haraball i Papeete. Vi fant på litt gøy her også selvsagt. Det ble solnedgang og helaften på Hilton Moorea Resort & Spa, med drinker av frukt og med ting som stikker i øynene, buffetmiddag for sultne ulver, sautern til dessert og danseshow utført av hula-hula damer. Seilerlivet er hardt.

Nabolaget på Moorea.

Ungkalvene stakk på fjelltur, mens Bjørn satt ankervakt.

Gunn og Audun forlovet seg i Los Angeles på vei ned hit. Armatura Borealis gratulerer!

Robert og Martin diskuterer hvor hardt det er å seile i Stillehavet.

Mai Tahi og Pina Colada i solnedgangen

Lokal velkomstkomité på Moorea.

Noen dager seinere fulgte vi vinden til Huahine. Vi fant oss ei lita vik og kikket på de store bølgene som sikkert har kommet fra en grei storm nede i Sørishavet. Vi prøvde å snorkle ut til revkanten og fikk kjent litt på strømmen og kreftene til disse bølgene.

Grei størrelse på svellet

Jeg turte ikke å bade så nærme bølgene, så jeg tok bilder fra Aquavitten

Her på Huahine holdt vi også på å miste dinghy’n (Aquavitten, den lille gummibåten). Undertegnede mener selv han kan knytte sine egne skolisser og litt til, men etter en kjapp opptelling på morrakvisten viste det seg at alle fortsatt var ombord, og dinghy’n hadde stukket av. Aquavitten ble raskt lokalisert hos en av nabobåtene som heldigvis hadde fanget den drivende for seg selv utover mot passet i revet midt på natta. Knekken selvfølelsen fikk, etter det som etter alt å dømme var en dårlig knute, ble raskt gjennopprettet, da vi etter et par timer på sjøen konstaterte at vi hadde blitt frastjålet fiskestengene. For første gang siden skuta forlot Norge har vi hatt kjeltringer ombord.

Vi reiste videre, uten fiskestenger men heldigvis med dinghy, videre til Raitea. Planen var å reise videre til Bora Bora, men en kjapp titt på værvarselet fikk oss til å kaste loss umiddelbart siden et uvær var på vei, og folk hadde flyturer hjem som helst skulle nås. Vi svidde av litt diesel rett imot vind og bølger tilbake til Moorea. Her fikk vi tid til litt surfing før retur til Papeete.

Å komme til Fransk Polynesia har vært en drøm. Drømmen om paradis er sann og virkeligheten er bedre en drømmen. Om man tør dykke inn i den lokale kulturen og la tankene flyte og skuldrene senkes blir det bare bedre og bedre og enda bedre. Endelig har vi kommet hjem. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Martin lufter brettet på Moorea

Hard jobbing på vinsjene fra Moorea til Tahiti.

Belønningen jeg fikk for å skrive dette blogginnlegget. Jeg mønstret av 1.august.

Comments are closed.

Tracker
Lat: -17.535082 Long: -149.569625
Updated: 21-06-2012 @ 13:00
Click map, to view large version
Facebook
Våre Samarbeidspartnere