Alle vet at det er endel ritualer forbunnet med dette, men hva? Det er egentlig opp til enhver kaptein å avgjøre, og vi var 2

Alle som startet turen med AB (og som hoppet på underveis) er nå trygt tilbake i Norge. De største farene har vi heller aldri vært utefor på denne turen.

50% av jorden – 100% eventyr

Opplevelser for livet og lærdom i massevis. At vi ikke nådde «målet» med å seile over Stillehavet til Australia har jeg aldri hatt problemer med. For det er nettopp dette som er så stor del av det å reise på en slik tur. Forandrer man ikke reiseruten og planene underveis tror jeg at man mister mye av frihetsfølelsen og noe av gleden med å dra på tur. Jeg har heller aldri angret et eneste sekund på at jeg dro hjem når jeg gjorde. Tiden var rett.

Målet med turen er ofte ikke hvor man avslutter, men selve turen i seg selv.

Det var en rar følelse å dra fra Armatura Borealis i Tahiti og vite at snart fikk den en ny eier. Det betyr mye at den ble solgt til en «likesinnede» som skal fortsette seilasen og fullføre seilasen rundt jorden. Skal bli en glede å se AB tilbake i Norge etter hvert.

At turen har forandret meg for alltid, det er det ingen tvil om. I hverdagens rutiner og med alt «støy» er det lett at livet passerer uten at man egentlig får det med seg. Lysten til å dra ut igjen begynte før jeg kom hjem og dette ser jeg er ganske vanlig for de som først «oppdager» seillivets gleder. Imidlertid har jeg slått meg til ro med at det vil ta en del år før jeg igjen kaster trossene og eventyret fortsetter.

Vil takke alle som har vært med på Armatura Borealis fra båten ble kjøpt i Athen i mai 2009 til salget av AB i oktober 2012.

En spesiell takk til Martin selvfølgelig, som var like lysten som meg på å dra ut på eventyr. Uten deg hadde det aldri blitt kjøp av AB, til det måtte vi være 2.

Det var endel mørke tanker rundt båten, spesielt 1.5 år før avreise, men sammen fikk vi feid dette vekk og god innsats gjorde båten klar for langtur.

Carpe Diem

Magnus

Magnus har nå kastet inn håndkleet etter å ha seilt med skuta si helt fra Norge til Tahiti. Det er jo et godt stykke da og 1 år på tur.

Da Magnus mønstret av, mønstret Bjørn, faren til Martin, og Gunn og Audun på. De fikk noen fine uker på sydenferie her på Armatura Borealis, og til og med Audun ble brun til slutt. Kvinnelig nærvær på båten over lengre tid førte også til visse adferdsendringer hos resten av mannskapet, sikkert ikke til det værre. Audun og Gunns Hollywood-forlovelse vakte stor begeistring hos Martin og dette ble vel feiret sammen med avskjedsmiddag for Magnus. Gåselever og champagne; det er deilig å feire i Fransk Polynesia.

Audun spiller opp til allsang på framdekket i Papeete Marina.

På Tahiti leide vi bil en dag og kjørte rundt på øya her. Vi kjørte litt oppover en dal, og hadde tenkt å gå inn til en foss like ved. Vi måtte returnere til bilen rimelig kjapt, siden det som ellers ville blitt karakterisert som tøffe gutter syntes det ble litt mye mygg. La meg legge til at alle disse guttene har bakgrunn fra Marinen og kanskje ikke er like vant med å gå tur i skogen. Kjøreturen gikk videre ned til en av verdens mest kjente surfespots; Teahupoo. Selvsagt var det ikke noe særlig bølger da vi var der, men et kjapt søk på YouTube viser hvorfor vi stakk ned hit for å sjekke. Bølga der er et monster!

Robert ser lengtende utover mot bølgeskvulpet på Teahupoo, men alt han ser er en trønder som gjør seg til

Moorea er naboøya til Tahiti, og dit stakk vi for atter å finne ro i sjelen etter litt haraball i Papeete. Vi fant på litt gøy her også selvsagt. Det ble solnedgang og helaften på Hilton Moorea Resort & Spa, med drinker av frukt og med ting som stikker i øynene, buffetmiddag for sultne ulver, sautern til dessert og danseshow utført av hula-hula damer. Seilerlivet er hardt.

Nabolaget på Moorea.

Ungkalvene stakk på fjelltur, mens Bjørn satt ankervakt.

Gunn og Audun forlovet seg i Los Angeles på vei ned hit. Armatura Borealis gratulerer!

Robert og Martin diskuterer hvor hardt det er å seile i Stillehavet.

Mai Tahi og Pina Colada i solnedgangen

Lokal velkomstkomité på Moorea.

Noen dager seinere fulgte vi vinden til Huahine. Vi fant oss ei lita vik og kikket på de store bølgene som sikkert har kommet fra en grei storm nede i Sørishavet. Vi prøvde å snorkle ut til revkanten og fikk kjent litt på strømmen og kreftene til disse bølgene.

Grei størrelse på svellet

Jeg turte ikke å bade så nærme bølgene, så jeg tok bilder fra Aquavitten

Her på Huahine holdt vi også på å miste dinghy’n (Aquavitten, den lille gummibåten). Undertegnede mener selv han kan knytte sine egne skolisser og litt til, men etter en kjapp opptelling på morrakvisten viste det seg at alle fortsatt var ombord, og dinghy’n hadde stukket av. Aquavitten ble raskt lokalisert hos en av nabobåtene som heldigvis hadde fanget den drivende for seg selv utover mot passet i revet midt på natta. Knekken selvfølelsen fikk, etter det som etter alt å dømme var en dårlig knute, ble raskt gjennopprettet, da vi etter et par timer på sjøen konstaterte at vi hadde blitt frastjålet fiskestengene. For første gang siden skuta forlot Norge har vi hatt kjeltringer ombord.

Vi reiste videre, uten fiskestenger men heldigvis med dinghy, videre til Raitea. Planen var å reise videre til Bora Bora, men en kjapp titt på værvarselet fikk oss til å kaste loss umiddelbart siden et uvær var på vei, og folk hadde flyturer hjem som helst skulle nås. Vi svidde av litt diesel rett imot vind og bølger tilbake til Moorea. Her fikk vi tid til litt surfing før retur til Papeete.

Å komme til Fransk Polynesia har vært en drøm. Drømmen om paradis er sann og virkeligheten er bedre en drømmen. Om man tør dykke inn i den lokale kulturen og la tankene flyte og skuldrene senkes blir det bare bedre og bedre og enda bedre. Endelig har vi kommet hjem. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Martin lufter brettet på Moorea

Hard jobbing på vinsjene fra Moorea til Tahiti.

Belønningen jeg fikk for å skrive dette blogginnlegget. Jeg mønstret av 1.august.

I mellomtiden kan dere kose dere med en video fra Fakarava. Det er ikke vi som har filmet den, men man får et bra inntrykk av mangfoldet av liv.

Fargene er ikke i nærheten av hvordan det faktisk er, men … you get the point (Endel hai etter ca 3:30)

Som smaker veldig godt

Ombord i AB gjorde vi i desember i fjor klar for julaften. Da må vi ha punsj til, slik lages det:

Her kommer en av mange småvideoer vi har klippet til. 

Overalt er det fisker i forskjellige farger. Mange av fiskene går i stim og plutselig får stimen av fisk rundt meg en veldig fart. Slik en ser dersom man kaster en stein på småfisk som ligger rett under overflaten. To store tunfisker på ca. 20kg dukker opp, om de fikk seg middag i angrepet vites ikke, men at de er klare for nye angrep synes tydelig.

Dykkerguiden peker mot en enslig blacktip hai, mens alle i gruppen viser meget lite interesse for haien. Så bortskjemte har vi blitt, er ikke haien av en ny type, spesielt stor, eller meget nærme er det ingen som løfter et øyenbryn. I alle fall ikke etter gårsdagens dykk hvor vi lå på 30 meters dyp og speidet på hundrevis av gråhai som svømte frem og tilbake i strømmen, kun en meter ifra oss. Noen av haiene hadde tydelige sår etter angrep fra tigerhai, andre hadde en eller flere Los fisker svømmende med seg. Disse losfiskene er ute etter gratis transport og har en sugekopp oppå hodet. Slik henger de seg på større fisker som f.eks hai.

En skilpadde kommer rett mot oss, det er tydelig at den ikke har latt merke til oss til tross for boblene vi lager. Ganske nærme kommer den og bare 2meter fra meg oppdager den oss. Til min store overraskelse svømmer den ikke av sted, men rolig brekker av til siden. Skilpadden har følge av flere små fisker og svømmer på en utrolig elegant måte. Selv om den er innenfor siktavstanden er det snart ikke mulig å se den, da den går i ett med revet.

Under et overheng i revet ligger 2 white-tip reef shark på ca 2.5meter. En av de få haitypene som kan ligge stille på bunnen og allikevel få oksygen. Samtlige dykker ned og på tur tar vi på haien. Kjenner på halen og fremover mot midten av haien. Det føles som å ta på sandpapir. Det er visstnok en gravid hunn og vi stopper mens leken er god J En herlig opplevelse.

Barracudaer har svømt rundt oss under hele dykket. De litt mindre i stim, de større svømmer ofte alene. Jeg holder meg et godt stykke fra revet, dybden under meg er kanskje 15 meter og over meg rundt 25.  Hele tiden beveger jeg hodet fra side til side, men ser mest utover. Djevel Rokker, eller Manta Ray blir digre, og det skal være muligheter for å se disse fantastiske fiskene tråle vannmassene etter små organismer. Det er ikke bare manta en kan være heldig å se, men også sverdfisk, månefisk og tigerhai. Dessverre dukker ingen av disse opp på dette dykket, men spenningen er alltid der hver eneste gang jeg vender blikket utover.

Sikten begynner å bli dårligere foran oss, samtidig øker strømmen. Vi er på utsiden av atollen og det går mot fjære. Vannet går ut av atollen og trekker med seg sand og gjør sikten dårligere. Vi snur tilbake mot båten. Pulsen er lav, og selv om jeg har vært under vann i 30 minutter på større dybde, viser barmåleren over 100bar.

En type grooper jager vekk to mindre fisker og tar plassen deres. Årsaken er tydelig. Den ønsker å få vekk lus, noe pussefiskene mer enn gjerne utfører – De trenger middag.

Lyden av noe kjent dukker opp. En høyfrekvent, men svak lyd kan tydelig høres. Etter hvert blir jeg vant med lyden og dykket fortsetter. 3 store stimer røde fisk på ca. 1 kg, som jeg aldri har sett før svømmer foran oss. 3 andre fisker på samme størrelse søker tilflukt i stimen.

Den høyfrekvente lyden føles sterkere og sterkere, i starten uten at vi legger merke til det. Jeg ligger helt stille i vannet, mens jeg holder pusten. Ja, lyden fortsetter å bli sterkere. Og DER! DER er delfinene! Jeg forlater revet under meg og svømmer ut i det blå. Mot delfinene. Det er 3 grupper delfiner, flere av dem med unger. De svømmer lekende i overflaten. Den ene gruppen kommer mellom sola og meg å lager en silhuett. Det er vanskelig å beskrive synet med ord.  Utrolig vakkert er det i alle fall. De høyfrekvente lydene fortsetter, og man lurer på hva de snakker om. Sakte forsvinner delfinene ut av syne og jeg vender tilbake til revet.

Fisker med pigger i hoder, fisker som kan suge inn vann slik at piggene som vanligvis ligger langs kroppen, stikker ut som en eneste stor rund spikermatte. Ensfargede grønne murener eller murener med prikker eller striper. Småfisker i gult, sort og sølv, med en veldig lang nese. Fisker som ser ut som de har glassøyer. Mange fisker ligner på hva et barn ville tegnet om det fikk et ark og tegnestifter.

Nok en merkelig skapning kommer mot oss. En diger grønn Napoleon fisk.  Det finnes mange av disse på revet og her er de større enn jeg har sett noen andre steder. De ser ikke særlig smarte ut, men tøffe det er de. Flere ganger så vi Napoleon fisk jage bort større haier når det var mat i sikte.

Langt uti det blå ser jeg bobler. Boblene er sikkert 40 meter unna. Sakte men sikkert svømmer noen andre dykkere forbi oss, tydeligvis med håp om å se Manta langt der ute i det blå.

Tauet vi fortøyde dykkerbåten dukker opp. Jeg kikker på dykker computeren, 58 minutter. Barometeret viser 50 bar. Enda vi fortsatt har noen minutter igjen av bunntiden, velger vi å svømme opp til 5 meter hvor vi tar et sikkerhetsstopp i 3 minutter. Vanligvis kan jeg kjede meg litt i disse 3 minuttene, men her nede kan man bruke tiden til ettertanke. Stadig ser man ting over og under vann, som man har drømt om å kunne gjøre/oppleve.

Drømmen er kanskje i ferd med å synke inn i sinnet, det er på tide, da jeg nå har vært på tur i snart 1 år.

En siste tanke kommer før jeg når overflaten – Dette blir ikke siste dykk i Stillehavet!

Kjell Alban til rors i det vi fikk 31 knops motvind

Dorado på 15kg - en lett match for AB Crew

Av utseende kan øya som nærmer seg best beskrives som en kombinasjon av en kulisse til «Lost» og spillet «Myst», men bland inn litt Sveitsisk alpelandskap og en dæsj Gudbrandsal midt på øya. Klipper som stuper ned i skummende hav, tett jungel, furuskog (!), kokospalmer, dyrket mark og ørkenlandskap. En og annen seilbåt. Ubeskrivelig flott, ubeskrivelig langt hjemmefra.

I havnen i Taiohae sitter en blid med slack gjeng. Et resultat av Karibisk rom blir jeg fortalt. Jeg er fortsatt delirisk over omgivelsene ved mitt første møte med Armatura Borealis. Båten er større enn ventet, særlig under dekk. Og har ALT man måtte trenge om bord. Ikke dumt å komme til dekket bord!

Med ett 1 uke gammelt dykkersertifikat fra Drøbaksundet i baklomma bærer det rett på dykketur med Magnus og Martin. Rett ned på 30 meter, god sikt, rått undervannslandskap og hammerhai. Priceless!

Påfølgende bedre middag på Nuku Hiva Pearl Lodge med Alex, Magnus og Martin. Forrett bestående av 3 ulike sorter foie gras og hovedrett biff. Magnus fikk merke at konseptet «medium rare» ikke har kommet til Nuku Hiva enda, ellers upåklagelig. Deretter blir vi kjørt hjem av kelneren mens det fortsatt er andre gjester igjen i restauranten. Man har ikke dårlig tid i Stillehavet.

Dagen avsluttes på dekk med litt Whisky i måneskinnet. Det er fint å være på seiltur gitt!

Vi snakker tross alt om Fransk territorium så litt byråkrati må til på morgenkvasten. På en politistasjon (Gendarmerie) på størrelse med en pølsebod blir jeg etter litt gestikulering oppført i de rette registrene (det holdt ikke med grensekontrollen på flyplassen).

Inngangen til vår første atoll - Endel strøm

Turen går videre til ‘Ua Pou 3-4 timers seiltur sydvest for Nuku. På den korte turen over inntreffer den ene stillehavsklisjeen etter den andre. Delfiner rundt lekende rundt baugen på båten. Tropisk fisk på kroken. Betydelig mer styr med fisk enn hva man skulle tro; seil ned, baugen mot vinden, frem med diverse utstyr for å håndtere «dyret». Dette gjøres dog med eleganse, alle (unntatt meg) vet akkurat hva de skal foreta seg når, som et velsmurt maskineri. Ellers litt sjøsyk i det som for meg fremstår som grov sjø, men som Magnus omtaler som flatt hav.

‘Ua Pou er like spektakulær som Nuku, men på en annen måte. Særlig sylspisse topper på opp mot 1.000 meter omgitt av tåke-dotter utpeker seg. Vi snakker ikke fjelltopp i norsk forstand, dette minner om 5-6 spiker som står rett opp av landskapet. De litt mer kreative vil kunne dra parallell til en kroppsdel unik for menn. Vi ankrer opp ved Hakatehau.

Kandidat i bartekonkuransen

Dagen etter er det surfetur med Alex og Robert. Dette krever at vi skaffer transport, noe som skal vise seg å bli et halvdagsprosjekt. Etter å ha snakket med den ene imøtekommende og hyggelige fastboende etter den andre får vi napp. Den lokale læreren ringer etter sin sønn som tar oss med på en kjøretur på det som fremstår som stier og ikke veier. Etter litt om og men og frem og tilbake ender vi med å teste bølgene i «Shark Bay». Azurblått hav, grønne fjellsider og heldigvis fravær av hai.

Anker opp og snuten mot Tuamotus og de ultimate Sydhavsøyer (med stor S). Solnedgangen i det sørlige Stillehavet overgås nesten av stjernehimmelen som er magisk. Jeg lar meg fascinere veldig av at gode gamle Karlsvogna er opp-ned (etter litt vin).  Været er upåklagelig, bølgehøyden midt i Stillehavet som på Mjøsa.

Morgenstellet foregår hengene i badestigen etter båten i fart, på 5.000 meters dyp. En ganske kul opplevelse. Får relativt rask napp av en Dorado, lokalt kjent som Mahi-Mahi og ombord best kjent som mongo-fisk. Som navnet beskriver et interessant utseende, både i kroppsfasong og ikke minst farger. Dyret er svært, Martin må ut i vannet for å få den opp, fisken og Martin er om lag jevnstore. Det blir naturligvis mongo-fisk til middag, filetert av Magnus og kokkelert av Kjell og Robert. Fantastisk godt!

Også kandidat i bartekonkuransen

Halvveis til Tuamotu blir det skikkelig møkkavær. 5-6 meter høye bølger og sterk kuling. Storm i jævlig stort vannglass føles det som. Middag blir av naturlige årsaker DryTech, ikke lett å kokkelere når veggene gjør bedre nytte som dørk. Natten kan oppsummeres som ufordragelig.

Et av mine favorittbilder fra denne hjemmeside oppdateringen

Været roer seg til morgenen, i 9-10 tiden dukker den første atollen opp i horisonten. Høyeste punkt på Kauehi er palmetrær, det tar kort tid fra de dukker opp i horisonten til man står på land. På avstand kan atollen se litt ut som Hvaler eller Koster med lave grønne rygger og sand som på avstand kan minne om svaberg.

Helt naturlig

Som sagt... helt naturlig

En atoll består av en lagune omkranset av korallrev og koralløyer som kalles motus. Dette er gamle vulkanøyer som har sunket i havet, kun korallrevet som tidligere omkranset vulkanøya gjenstår. For å komme inn i atoller må man gjennom et såkalt pass som er eneste stedet det er mulig å passere med båt. Det er også det eneste stedet der vannet kan passere inn og ut ved høyvann og lavvann. Passet på Kauehi er ca. 200 meter bredt og 20 meter dypt mens atollen dekker 300 kvadratkilometer. Det er med andre ord fryktelig mye vann som skal gjennom et trangt pass, det er derfor sterke malstrømmer i passet som i følge guidebøker har tvunget mang en seilbåt opp på revet.

Med Magnus til rors, Alex i baugen, Kjell i toppen av masten og Martin og Robert foran i gummibåt kommer vi oss greit gjennom.  Det som møter oss ser ut som det drøyeste postkortet, uansett hvor man snur seg. Synet kan rett og slett ikke beskrives bedre. Vi ankrer opp ved en «motu» uten verken båter, hus eller andre tegn til mennesker i sikte. Det som derimot er i sikte er krystallklart vann, sikten er ca. 30 meter under vann og testes i en snorkletur ved inngangen til passet. Til middag har Robert og Martin disket opp «Polynesisk Fiske-wrap».

Magnus starter påfølgende dag med å spre fiskeblod under vann til haienes store begeistring. 6-7 hai kommer som undervannstorpedoer mot fisken Magnus har harpunert, de er hissige. Etter å ha konstatert at hai er aggressive dyr og har skarpe tenner legger vi ut på dykking på utsiden av atollen. Synet er spektakulært, revet heller bratt ned mot 40 meter, deretter går det bokstavelig talt loddrett til 1.500 meter. Korallene er enormt flotte i det krystallklare vannet, horder av fisk i alle former og fasonger. På vei tilbake gjennom passet går vannet fortere ut enn båten går inn, Robert og jeg settes derfor i land for å få båten til å gå raskere enn strømmen. Mye krefter i sving.

Blacktip shark på kroken!

Å fiske hai var det neste som sto på menyen, med en fisk på 3 kg og AB sine største kroker gikk det ikke lang tid før en blackfin shark beit på kroken. Vi slapp stakkaren uti igjen, når bildene var tatt.

Cuba Libre og Frogners beste

Martin har brukt dagen til å klekke ut en forretningside som presenteres for resten etter litt rom, whisky og vin. Han skal lage seilbåtvinsjer som også fungerer som kombinert Champagne-kjøler, garantert en innertier i Troppan og muligens også et lite marked i Smögen.

HELT vindstille i atollen

Etter litt dykking og gummibåt kjøring mellom et par Robinson-Crusoe øyer går turen videre på tvers av atollen til landsbyen på Kauehi. Dette foregår «innaskjærs», men tar likevel 2 timer noe som forteller litt om størrelsen. Været er vanvittig, knallblå himmel og fullstendig speilblankt vann. Kjell knipser facebook profilbilde til alle sammen etter tur. Høy Cuba Libre føring.

Kjell i toppen av masta

Kvelden tilbringes på jentebåten «Flow» fra Oslo som også ligger til ankers. God steming!

Masse liv rundt båten

Dagen etter blir brukt til å utforske landsbyen. Som i Marquesas er folk utrolig utadvendte og blide, det er ikke mange steder i verden det er normalt å håndhilse på fremmede på gaten! På tur inn i kokospalmeskogen møter vi hogstmannen Paul som jobber med å høste kokosnøtter. Utrolig flott fyr, vi får uoppfordret og til tross for språkforvirring full opplæring i kokosnøttens tre vekstfaser og får smaksprøver fra alle faser. Veldig allright.

Kopra - Fremdeles en handelsvare

Rolig kveld på båten, jeg lagde spaghetti a la nudler.

Turen fra Kauehi til neste atoll Fakarava (uttales fu*k-i-ræ*a) er grei og gjøres unna på 5-6 timer. Litt lav solfaktor og en flott rødfarge blir derfor unnfanget på turen. Fakarava er verdens nest største atoll og har verdens bredeste pass. Passeringen går problemfritt. Til tross for atollens størrelse er ikke hovedstaden Rotoava noen verdensmetropol. Litt overraskende færre båter til ankers enn på Kauehi, 2-3 restauranter og noen «pensions». Og naturligvis sydhavs «looken» med palmer og hvite strender.

ENDELIG dykking slik man bare ser på TV!

Middagen blir inntatt på en interessant kreasjon av det som best kan beskrives som et gatekjøkken. «Matsalen» står på grunnmur med bøleblikktak uten vegger, mens kjøkkenet er lokalisert i en van som kommer kjørende. Entrecôten var upåklagelig (noen hvisker at det er hund), som alltid hyggelige folk. Vi rusler videre midt i svarte palmenatten (ingen midnattssol her, heller ikke gatelykter) og kommer etter et par bomturer til Havaiki Pearl Guest House. Stilig sted som minner mer om et boutique hotell enn et pensjonat der vi dundrer på med den lokale punsjen som er en variasjon av Maitai. Som seg hør og bør i Stillehavet blir vi kjørt hjem av eieren av stedet, denne gang i en skolebuss laget av treverk.

Havaiki - Idyll

Viktig med nok paraplydrinker med frukt

Dykkingen på Fakarava er noe helt utenom det vanlige. Hele gjengen dro på dykketur i passet der det var så mye hai at det ikke var mulig å telle. Vil anslå at vi i løpet av et dykk 40 minutter så 200-300 hai i tillegg til både tunfisk og baracuda. Fortsatt 10 fingre og 10 tær!

Betong under beina - Ankommet Fakarava

Gjengen samlet på Havaiki

Egen skolebuss til hjemtransporten

Havaiki har blitt den nye favoritten der både middag og lunsj inntas. God mat, gode drinker og Wi-Fi er popis. Dagene på Fakarava går ellers til fotball med de lokale, ut og spise med «Flow» jentene og boklesing. Og et par halv-fiendtlige runder med «Risk».

Skrevet av Karl Petter – Takk for innlegget

Kjell i nok en fortvilet runde i RISK

Magnus: På vei over hit brukte vi den største blekkspruten vi har, og vi har aldri fått fisk på den. Vi gikk i 7.5 knop og da beit det på en virkelig rugg! Selv om motoren allerede var på, og vi fikk båten opp mot vinden nesten med en gang, gikk vi nesten tom som sene. Aldri har snella gitt fra seg en slik intens lyd. Dessverre kan den ikke ha hengt så godt på, for da vi fikk begynt å dra inn senen, så var det ikke lengre fisk på kroken L På utsiden av Cartagena fikk vi yellowfin tuna på 35kg, dette var et HELT annet kaliber….  

Vi får aldri vite hva som beit på.( Til info: Bluefin Tuna og Blue Marlin blir 600-700kg  )

Sola på vei ned i Stillehavet

Minutter senere..

Roadtrip for the boys!

Det gikk ikke lange tiden før vi skjønte at denne øya ville best bli utforsket med bil. At de bare leier ut kraftige 4 hjuls trekkere som Toyota Hilux fant vi tidlig ut årsaken til. I 09 tiden på var alle klare og bilen var i boks. Etter en misforståelse (språk og tilfeldigheter) ender vi opp med å sette oss inn i Hiluxen vi mente vi hadde leid, starter motoren (nøkkelen står i fra før) og er klare til å suse i vei. Da kommer en stor mann(de fleste karene er her litt større og litt høyere enn en gjennomsnittlig Nordmann) bort til bilen og sier rolig at «Sorry guys, but this is my car». Etter en god latter fra alle involverte får vi satt oss i rett bil og starter det som skulle vise seg å bli en lang, men fantastisk flott dag.

Nuku Hiva - Sikker havn for båter i åresvis

Ikke bananslang - Fra den frie naturen!

Slik var utsikten nesten hele turen

Med Magnus som sjåfør starter turen opp i fjellene. Veiene er gode, men veldig svingete. Etter hvert kommer vi til det første utkikkspunktet, et utrolig flott skue. Herfra kan vi se alle båtene som ligger i «byen» på Nuku Hiva, fjellene og et utrolig frodig landskap.

Dyreelsker med konebanker bart!

Planen var å kjøre mot flyplassen, men å svinge av lenge før dette å følge det som skulle vise seg til tider være traktorvei. Kartinformasjonen var mildt sagt elendig og vi visste ikke før lang tid var gått at vi måtte være på rett vei. I 4×4 HI, snirkler vi oss igjennom det som best kunne minne om Norsk granskog. Høye bartrær, tett i tett. På veien møter vi kuer som nektet å flytte seg, villgeiter og Martin får tak i en liten geitekilling til morens store fortvilelse.

Martin og Robert startet tidlig på dagens roadtrip en konkurranse i hvem som først så en hest. HEST!, HEST! HEST!, etter å ha blitt enige om 11-11 ble det aldri noen enighet om hvem som hadde hvor mye poeng og ofte ikke heller hvem som faktisk så hesten først.

Veien ble bare dårligere og dårligere, mens vi navigerte oss sakte igjennom skogen. I 4X4 Lav, måtte vi flere ganger gjøre gjentatte forsøk og det var nok en del i bilen som trodde at nå var det ikke mulig å komme oss videre. Trærne forsvant og vi befant oss på en fjellvei med en utsikt som er vanskelig å beskrive. Vi snirklet oss på utsiden langs fjellet og oppå åskammen. Vei som dette er sjelden kost også for vi som er født i et fjelland.

På veien så vi en banan stokk på en palme, som Robert fikk kappet ned ved å stå på skuldrene til Martin.

Endelig var vi inne på hovedveien som er sponset fra Frankrike og av god kvalitet. Hastigheten gikk opp fra 0-5kmt til 60kmt og ikke lenge etter var vi på flyplassen. Her var planen å spise lunsj, men det skjønte vi raskt at vi bare kunne glemme, her fantes ikke noe slikt. Enten måtte vi snu eller kjøre inn på grusveien som fortsatte rundt øya.  På grusveien plukket vi kokosnøtter, mango frukter, brødfrukt, lime og masse annet godt. En herlig opplevelse, det å plukke slikt vilt i naturen og følelsen av det å være på langtur dukket opp igjen.

Høsting av mango - 3 dager senere var de modne

En guttedrøm går i oppfyllelse for Robert

Nordsiden av øya består mest av noe lavere terreng enn resten, samt mange små og store bukter med hvit korallsand og masse kokospalmer. I hver bukt var det noen få småhus og det syntes der å da som et paradis å bo i.

Nei Alex, det er IKKE noe surfebølger på stranden

Fjell - Blir ikke så mye av der fremover

I 17 tiden nådde vi landsbyen på andre siden, bare for å finne ut av restauranten ikke åpnet før om 2 timer! En sulten gjeng var i 19 tiden tilbake i Nuku Hiva «City» fra og ventet på pizza.

Bør ikke bomme med mer enn en meter på disse veiene. Stup på 200meter rett ned

Veiene var til tider mye værre enn dette

Neste dag ble bilen levert og han som eide bilen var overrasket over at det var så mye søle på bilen og lurte på om vi hadde kjørt på den dårlige veien på nordsiden. Nordsiden sa jeg, der var jo go veien, vi kjørte traktorveien på østsiden, og der var det mye søle. Fyren ristet på hodet og sa at DEN veien hadde han aldri kjørt.

Sola går ned - Gutta er sultne

Solen sto høyt på himmelen da Robert, Martin og Magnus bestemte seg for å ta et dykk for å se etter Hammerhai. Øyas eneste dykkersenter, som nå kun tok på seg oppdrag for TV/spesielle oppdrag, fortalte oss at vanligvis var det en del hammerhai rett ute ved inngangen av bukta vi lå i. Vi var ikke mer enn akkurat kommet til bunnen på ca 30 meters dyp da vi så en diger hammerhai på 3.5meters lengde gli forbi oss på ca 10 meters avstand. Fantastisk! (Nå 1 måned og flere hundre haier senere er dette fortsatt den største vi har sett). Vi så også flere andre hai, og gledet oss enda mer til det krystallklare vannet 4 døgns seiltur lengre sør.

Dingyen vi kjøpte for 1500kr i Shelter Bay Marina døde for alvor og ble gitt bort til en lokal, som håpte i det lengste han skulle klare å fikse den.

Typisk for Marquises - Vakkert

Vi fikk et tips om å ta AB til nabo bukten, hvor det skulle være meget god ankring og flotte omgivelser. I tillegg skulle det overraskende nok være mulig å fylle rent drikkevann. (Det gikk nemlig ikke hvor vi lå).

Etter en flott innseiling til denne bukten, var vi 3 timer senere var vi ferdig ankret opp i en bukt beskyttet for vind og bølger fra absolutt alle kanter.

Dra dingyen opp elva for å fylle vann og for en vakker tur!

Flere hundre meter høyt vannfall i bakgrunnen

Bad i rent ferskvann - Lenge siden sist

Alle untatt Alex (som valgte å surfe) dro frem machetene og dro innover til et vannfall 5-6 kilometer. Dette ble en kjempeflott tur. På veien inn traff vi de 2-3 familiene som bodde der. De viste frem bilen sin, til vår store forundring da vi visste at det ikke var bilvei ned fra fjellene rundt. Det viste seg at det var 2 biler der og totalt 500 meter vei! De høstet kokosnøtter og brukte bilene på denne korte strekningen. En annen ting som overrasket oss var at det fantes ferskvanns reker i elva. De lokale viste frem rekene og redskapene de brukte for å få tak i rekene. Med spyd tar spidder de en og en reke, spørs om ikke Røkke hadde slitt med sin suksess her

Vi kom opp til vannfallene og fikk tatt et velfortjent ferskvannsbad. Rompa bar!

2 dager med surfing – Visstnok var det endel tigerhai i området